Show Menu

Close Menu

18th januar, 2017 | Maret Anne Sara

Vi skal snakke om bomber og følelser!

Pile o´Sapmi inviterer til kruttsterk samtale.

– Vi skal snakke om bomber og følelser, sier kunstneren Maret Anne Sara i et personlig innlegg om både rettssaken, lillebroren, kunsten og programposten for Pile o´Sápmis kunstner samtaler.

Det nærmer seg rettssak. Snart skal lillebror ta på seg kofta og igjen gå skrittene til rettssalen, denne gangen i Tromsø. Staten behandler han som en kriminell som skal tas og straffes på alle tenkelige måter. Være seg bøter, rettssak eller tvangsslakting. Han skal tas fordi han nekter å gi opp livet sitt slik han ønsker og kjenner det, nekter å gi opp den tradisjonelle samiske næringen, kulturen og rettighetene sine. Staten står klar med kvessede kniver for å se Jovsset Antes eiendom og livsgrunnlag, slaktes til konkurs.

Lillebror står i tøff kamp mot en kjempe som virker å være høy på maktsteroider. Indre Finnmark Tingrett ugyldiggjorde slaktekravet i mars 2016, fordi det medfører et så stort tap at Jovsset Ante faktisk vil være konkurs. Kravet bryter med eiendomsretten som er vernet av europeiske menneskerettigheter, men til tross for det -staten nekter å gi seg. De anker saken og mens vi venter på neste rettssak, kommer det et nytt varsel. Denne gangen varsles det om iverksettelse av tvangsslakting som følge av at kravet ikke er fulgt opp (Altså kravet som nettopp ble ugyldiggjort ved en domsavgjørelse). Statsmyndighetene fortsetter samtidig å sende ut løpende dagsmulkter og beskriver i sitt varsel hvordan staten ved tvangsslakting, henter inn flokken hans når som helst og uten at han, siidaaandelsinnehaveren, trenger å være tilstede. For å være helt ærlig, så holdt det på å bikke over for meg når jeg så det brevet som lillebror viste meg over middagsbordet hos mamma. Makan til avmaktsfølelse skal man grave lenge og dypt etter. Hva pokker gjør man da? Når man har tatt kampen i sitt liv, vunnet, men ikke det engang virker å ha noe å si. Det er angst i et nøtteskall om jeg skal beskrive følelsen, og jeg må nok en gang spørre meg; hva med lillebror, hvordan føles dette for han? Denne kampen for overlevelsen, for rettighetene, begynte ikke i fjor da Jovsset Ante første gang gikk inn i rettssalen. Saken har pågått i årevis, der formynderhånden har strammet grepet tettere og tettere til vi nå knapt klarer å puste lenger. Reindriftsutøvere står i dag innesperret i hjørnet, og eneste veien ut er en kostbar og tung rettssak som ingen kan garantere for. Staten frarøver oss land til fordel for sine storslåtte industriplaner, og har justert lovverket for å fritt kunne slakte ned flokkene våre med loven i hånd og straffe de som ikke lystrer.

Jeg føler desperasjonen over dette enorme overgrepet mot min lillebror, mot reindriftsutøvere, mot næringen og kulturen vår. Jeg grøsser av redsel over den manglende rettssikkerheten vår og hjertet banker av sinne når jeg pakker med meg sjela vår, reinhodene, med skudd i panna. De skal med til Tromsø. Til rettssaken og til Pile o´Sápmi, den kunstneriske protesten og synliggjøringen der vi prøver å få i gang en oppegående debatt om det som nå skjer. Reinhodene skal med og en hær av kunstnere skal med til neste runde i ringen, eller rettere sagt i retten. Det er på tide å kvesse pensler, stemmebåndene, ja alle kunstneriske verktøy vi har, for det er bortimot det eneste vi har i kampen mot dette monsteret. Våpnene våre er rettssak og protest, være seg kunst eller aktivisme. Det er det vi har i et demokrati der sametinget er satt til å vokte våre rettigheter, men ikke har noen reell makt i noen av sakene som gjelder oss og våre liv. Jeg tar meg tid til kjenne på alle disse følelsene som koker i meg og tenker igjen, hvordan har andre det? Ikke bare lillebror men reindriftsutøverne som ikke ser noen løsning for samtiden eller framtiden? Eller de som har innsett at statspolitikken bærer rett vest for oss hva gjelder våre rettigheter i dette landet. Det jeg føler er kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg tenker videre at disse følelsene er viktige. De er drivkraften i meg og mitt arbeid, men kan det være drivkraft til noe annet? Vi har med oss Anders Sunna, som maler bomber for å advare om konsekvensene av undertrykkelse og vi har med oss Niillas Somby som for 30 år siden sultestreiket seg og tente opp sprengstoff for at staten skulle erkjenne seg tanken om samiske rettigheter. Hvorfor tyr man til et så alvorlig språk?

– Om man holder på på denne måten, så kan det gå riktig ille til slutt, sier Sunna.

-Jeg mistet den ene armen og det ene øyet og var jaktet på som Skandinavias verste terrorist, sier Somby.

I stedet for å sensurere Sunna slik politikere har foreslått, la oss heller ta en prat om det han vil snakke om og det Niillas har opplevd. Opplevelsene av statlige og storpolitiske overgrep. Følelsen av å være rettsløs. Skal vi ta Sunnas advarsler på alvor? Kan det smelle? Og i så fall, hvordan og i hvilken retning? Jeg tenker først og fremst på den menneskelige psyken, både individuelt og kollektivt. Mulighetene er både mange og mørke og vi må ta praten. Pile o´ Sápmi tar derfor bladet fra munnen og inviterer inn  ”geriljasamen” Anders Sunna som maler militante advarsler og Niillas Somby, den samiske aktivisten som var villig til å ofre livet for samiske rettigheter.

Kunstnersamtalen vil finne sted på Small Projects Gallery, onsdag 25 januar kl 18:00.

Hjertelig velkommen!

Følg Pile o´Sápmi for flere nyheter og event oppdateringer.

Les flere omtaler og beskrivelser av Pile o´Sápmis programposter på Dáiddádallu sin hjemmeside

Andre Pile o´Sápmi eventer i Tromsø under rettssaksuka:

Utstillingen bly manifestasjoner

Utstilingen Hjertet i hjemmet

Trekning – Pile o´Sápmi kunstlotteri

Street art – Sunna &Sina goes Pile o´Sápmi

Pile o´Sápmi musikk og mingel

Gateutstilling: Suohpanterror@ Pile o´Sápmi

Share this
Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Pin on PinterestShare on LinkedInshare on TumblrEmail to someone

© 2017 Pile o´Sápmi